Blogging og arbeidslivslovgivning

Denne saken handler igrunnen både om blogging og velferdsstaten, og ikke minst om hvordan ytringsfriheten (som ikke er et enten-eller fenomen, men som det finnes grader av) faktisk kan begrenses av arbeidsgiver.


En amerikaner som jobbet som via et vikarbyrå var utleid til Microsoft, la ut et bilde av en pall med Apple Macintosh-maskiner som angivelig var på vei inn til Microsofts hovedkvarter i Redmond, USA. En knapp uke senere hadde han ikke lenger noen jobb hos Microsoft å gå til. Han var kjent med flere historier om bloggere som hadde mistet jobben på grunn av at de hadde avslørt for mye om sin arbeidsgiver, og han var derfor ekstra forsiktig med å ikke få med "avslørende detaljer" på bildet han tok. Likevel hadde han, ifølge sin sjef, fortalt for mye. Blant annet fortalte han hvilken avdeling han selv jobbet i, og i hvilken bygning den avdelingen ligger. Det hjalp heller ikke at han tilbød seg å fjerne oppslaget.

Selv om denne personen ikke hadde noen fast ansettelse, virker det på meg som at det er en god illustrasjon på hvordan stillingsvernet i USA er radikalt svakere enn i Europa, og kanskje spesielt Norge. I den pågående debatten om forslaget til endringer i arbeidsmiljøloven -- en endring som skal gjøre det lettere å bruke midlertidig ansatte -- har Klassekampen presentert en statistikk som viser hvor utbredt bruken av midlertidige ansettelser er i land som vi "liker å sammenligne oss med". Spania troner øverst, Norge er omtrent midt på treet, men helt i bunn finner vi -- overraskende nok -- USA! I den grad vi knytter liten bruk av midlertidig ansettelser til en godt utbygget velferdsstat, virker dette absurd. Men når vi tenker på hvor lite fast en fast jobb i USA er, så virker det mest absurd at USA i det hele tatt var med i sammenligningen!


Hva er for mye skatt?

Jeg er en av de som alltid har følt at det finnes en grense for hvor mye staten kan ta av en persons inntekt. Av en eller annen grunn synes jeg det går en form for psykologisk grense ved 50%. At mer enn halvparten av det du tjener hvis du jobber en ekstra time, skal forsvinne foran øynene på deg, har alltid fått maven min til å markere seg. Selv har jeg opplevd å ha nærmere 90% i "marginalskatt" i forbindelse med en deltidsjobb jeg hadde ved siden av studiene. Jeg var kommet over inntektsgrensen for studielånet, slik at for hver hundrelapp jeg tjente ekstra, forsvant 60 kroner fra studielånet mitt. I tillegg kom den ordinære inntektsskatten som jeg mener å huske utgjorde drøyt 30 % da.

Jeg er ikke i tvil om at 90% marginalskatt har en viss betydning for hvor mye man gidder å jobbe, ihvertfall hvis man er klar over forholdet. I mitt tilfelle var det forsåvidt noe av hensikten; jeg fikk studielån for å studere, og ikke for å "kaste bort tiden" på alt det min far ville ment var mye mer fornuftige...

Det som er nytt, er at jeg etter å ha lest forrige ukes bidrag fra "Radikalt økonominettverk" i Klassekampen, må innrømme at min grense for hva jeg mener er akseptabelt skattenivå, har mer med hva jeg er vant med, enn hva som faktisk er akseptabelt.

I år har jeg forøvrig frikort...

Oppdatert 21.01.2004 -- en merkedag forøvrig (Gratulerer Haakon og Mette-Marit!) -- med link til den omtalte artikkelen.


(Helsinki) Det nærmer se...

(Helsinki) Det nærmer seg femti å siden Kongen, Elvis, gjorde sine første innspillinger. Det betyr at disse snart regnes som "frie"; plateselskapene som eier rettighetene kan ikke lenger kreve lisensavgift. Dermed vil dagens musikere konkurrere med enda dårligere odds - gårsdagens musikk er ikke lenger bare bedre, men også billigere!

En negativ grunnholdning...

Dette er kanskje den beste grunnen til å begynne å blogge. Det som vanligvis genererer mest kløe i fingertuppene, er indignasjonen over hva journalister og andre som arbeider i nyhetsmedier får seg til å gjøre. Sånn sett blir dette kanskje en ganske så unyansert kategori, men det er jommen godt å vite at jeg her har en anledning til å tømme ut frustrasjonen, uten å bidra indirekte til innholdet i avisen, slik et leserbrev vil gjøre.

Bare tanken på det gjør meg gladere. Og det er bra, for imorgen skal jeg til Helsinki, og man vil nødig være i dårlig humør der!


God helg!


"Uti vår hage"

Jeg har alltid hatt stor glede av det sosiolog Harald Eia og hans kumpan, Bård Tufte J. har klart å koke sammen av absurditeter. I så måte er dagen idag en gledens dag. Marit Åslein (som forøvrig er grundig uforglemmelig, særlig da hun med ett ble pinlig privat og sammenlignet intervjuobjektets med Ask Burlefot, fordi han hadde sluttet å ringe henne etter en juleflørt...) har klippet sammen en dobbelt-DVD med høydepunkter fra Lillelørdags første sesong. Dessuten er det en ny runde med de siste absurde sprellene i "Uti vår hage" ikveld på TV. Dobbelt gledelig er det at denne episoden, som de tidligere, er gratis tilgjengelig på NRKs hjemmesider. God fornøyelse!


Mini-introduksjon

I forbindelse med markeringen av at jeg nå har vært en "blogger" i dobbelt så mange dager som igår, har jeg doblet antall kategorier for strøtankene mine. Mens den første kategorien, "Blogging", er et sted jeg kan kose meg med min egen fascinasjon for hva blogging er og hva det gjør med meg, er den nye kategorien, "For velferdsstaten", et forsøk på å bruke denne kommunikasjonskanalen til noe konkret.

Målet er, som navnet antyder, å bidra til et forsvar for velferdsstaten. Nå er ikke det et spesielt kontroversielt standpunkt, men jeg tror likevel det er viktig at vi hele tiden minner oss selv på hvilke fordeler velferdsstaten gir oss, og samtidig være på vakt mot forhold som kan være en trussel mot velferdsstaten. Det er kanskje særlig på det siste punktet at forskjellen mellom en høyremanns bekymring for velferdsstaten skiller seg fra en "For velferdsstaten"-aksjonist fra SV.

Selv har jeg forståelse for, og deler bekymringen for at hardtarbeidende mennesker, som opplever sin egen velstand som "self made", skal vende ryggen til omfordelingssamfunnet dersom de føler at deres ekstrainnsats går til å sikre andre en søtere fritid. Om løsningen isåfall vil være lavere skatter, eller et mer intensivt opplysningsarbeid om velferdsstatens fete fortrinn, det er jeg ennå usikker på.

Men det er en usikkerhet jeg mer enn gjerne deler med andre akkurat her.

Motivasjon og inspirasjon til å se flere sider av saken, finner jeg blant annet hos Radikalt økonominettverk som bl.a. strør sine tanker i en fast spalte i Klassekampen hver torsdag. Et arkiv finnes på økonominettverkets hjemmesider. På forhånd er jeg utstyrt med tilstrekkelig lite samfunnsøkonomisk og juridisk bakgrunn til å ikke kjenne egne begrensninger. Opplys meg gjerne!


Tilpasninger og tilgjengelighet

Min første dag som blogger er snart over. Det er ikke blitt skrevet stort, og stort har jeg vel heller ikke hatt å skrive idag. Skulle jeg trukket frem noe måtte det vel vært skuffelsen over at dagens innbandytrening ble avlyst. Men det heter seg jo at det som ikke tar livet av en, gjør en sterkere -- så alt i alt går jeg vel sterkere ut av denne dagen enn inn. Det virker uansett rimelig, for jeg følte meg langt fra sterk da klokken ringte imorges.

Jeg skal ikke forsøke å "trøkke" mer fra denne dagen ned på papiret, eller hva det nå er jeg skriver på. Isteden skal jeg kort fortelle at jeg har gjort noen tilpasninger av presentasjonen av denne webloggen. Bortsett fra at jeg har endret farven på skriften til indigo, er tilpasningene ganske så usynlige. Men i tråd med mitt forsøk på å forstå og beherske W3C-standardene har jeg gjort noen endringer i stilarket som styrer utseendet på dette nettstedet. Først og fremst har jeg endret bredden på de tre "boksene" som denne siden er delt inn i; toppteksten (header), navigasjonsmenyen (nav), og selve innholdsboksen (content). Isteden for å være angitt med fast antall piksler, er de nå angitt i prosent. Toppteksten er 100% bred, mens navigasjonmenyen er 23% bred. Kombinert med at venstremargen på innholdsboksen er 25%, slik at den ikke "sklir under" navigasjonsmenyen, blir utseendet omtrent som med den opprinnelige angivelsen, bortsett fra at det nå er mulig å zoome inn og ut av siden, uten at teksten forsvinner til side for skjermbildet. Teksten flyttes isteden nedover på siden.

En slik endring er vel først og fremst ment å være nyttig for enten svaksynte, som bruker zoom-funksjonen for lettere å lese teksten, og for håndholdte enheter som dermed får større frihet til å la teksten flyte der den har plass. Men om noen svaksynte eller håndholdte noensinne kommer innom denne siden, tviler jeg ærlig talt litt på. Sannsynligvis er det vel en slags smiske-refleks som driver meg; jeg håper W3C skal se at jeg forsøker å være best i klassen...

Selv om mulig økt grad av tilgjengelighet for akkurat disse sidene her er av ganske så marginal betydning, synes jeg likevel det er viktig å være bevisst på og støtte opp om arbeidet som gjøres for å sikre så god tilgjengelighet til så store deler av weben som mulig. Ikke minst gjelder det når de endringene eller tilpasningene det krever, er usynlige for de "alminnelige" brukerne. Med andre ord: Heia WAI!

Pene ord, ikke sant? Jeg gir meg selv såpass mye for viljen og innsatsen, at jeg lar meg slippe unna med det faktum at disse sidene bare testes med en nettleser, nemlig Opera 7. Det eneste jeg vet om resultatet ved bruk av andre nettlesere, er at sidene ikke ser like bra ut i Internet Explorer. Tilgi meg...


Dersom du leser dette, b...

Dersom du leser dette, betyr det at jeg heretter aldri er mer enn en mobiltelefonlengdes avstand fra bloggen min. Mon tro hva det vil bety...

Min første...

Jeg har med misunnelse sett på de som har kunnet strø tankene sine, eller tanker andre har strødd på dem, ut i den store, store verden gjennom en weblogg. Riktignok har jeg forsøkt å få til noe lignende gjennom mine egne hjemmesider, men det er altfor omstendelig. Dessuten har jeg ikke klart å fikse en enkel mulighet for å håndtere "feedback" der. (Om det er noen tilbakemeldinger å håndtere er et helt annet, og overhoppet, spørsmål...)

Men nå er jeg altså der. Og jeg håper vi sees!

PS! Takk til Kjetil som tipset meg om Blogdoc. Nå skal jeg prøve å strø via SMS!


hits