"Kjøpefestens bakrus"

[Det fine med weblogg er tradisjonen med å vise til noe annet som finnes på nettet, og legge til noen kommentarer. Det trenger ikke være lange kommentaren, og den trenger hverken være nyskapende eller grundig. Den trenger ikke en gang være surmaget eller kritisk på noe vis. Innimellom kan det kort og godt være nok med kommentarer av typen "anerkjennende nikk". (Og gjerne av den typen "anerkjennende nikk" man bruker når man ikke helt stoler på at man har skjønt poenget -- men en god venn sa at det var bra, så da så.)]

Arne Johan Vetlesen, som er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, har i spalten "Homo politicus" i Klassekampen på tirsdag, skrevet om "Kjøpefestens bakrus". Anerkjennende nikk.


Boligskatt

Det som definitivt fikk meg til å utelukke Venstre fra fjorårets kommunevalg, var valgplakaten Oslo Venstre farvela byen med der de fremhevet kampen mot boligskatt som den viktigste for Oslo-delen av menneskeheten. Jeg kan ikke få sagt hvor provoserende det er at ethvert politisk parti lukker øynene for alle de gode argumentene som finnes for å gjøre boligbeskatningen til en større andel av de offentlige inntektene. Heldigvis vet til gjengjeld politisk kommentator i DN, Sofie Mathiassen, hvordan det kan sies. Hun viser hvordan økt boligbeskatning går gullende godt overens med den økonomiske politikken til ethvert norsk parti -- bortsett fra det punktet alle partiene har om å fjerne boligskatten selvfølgelig. Dessuten er det ett parti som ikke er med:

"Og KrF? Vel, er partiet egentlig opptatt av økonomi?"


Kalle Moenes kronikker i Dagens Næringsliv

artikkelsiden til det tidligere omtalte Radikalt økonominettverk kom jeg over siden der økonomiprofessor Kalle Moene har lagt ut innleggene han har skrevet i norske aviser. Moene har vært, og er fortsatt, blant de fem som veksler på å sikre Dagens Næringslivs lørdagsutgave en høyst lesverdig tredjeside. Skjønt, en eventuell lesverdighetsgaranti begrenses til kun å gjelde Moenes innlegg.

Jeg har ikke lest alle på nytt, men såvidt jeg husker var "Prinsessen og halve kongeriket" den første jeg klippet ut. Så selv om jeg anbefaler alle, kan jeg jo dobbeltanbefale den.


Utveier -- globaliseringskonferansen 2003

Det er kun kort tid siden jeg forlot "Utveier", globaliseringskonferansen 2003. Som vanlig etter å ha hørt mye klokt, koker det i hodet. Og det som gjør at jeg må skrive denne lille posten akkurat nå, og ikke kan vente til jeg har tid til å gjøre litt bedre rede for temaene, de gode innleggene, og hva jeg tror og tenker rundt det, er, selvsagt, frustrasjon.

Det som denne gangen var mest frustrerende var den udelte begeistringen for demokrati som løsning. Denne begeistringen kom gjerne i samme åndedrag som hyllesten av menneskerettigheter eller de hardt tilkjempete arbeidstagerrettighetene. Samtidig ble det klaget over et stadig mer begrenset handlingsrom for de forskjellige demokratiske institusjoner, spesielt som følge av overnasjonale regler eller økonomiske "naturlover". Men på samme måte som spørsmålet om menneskerettigheter ikke lenger er et spørsmål om ja eller nei til rettighetene, men en avveining mellom f.eks. hensynet til retten til religionsfrihet vs. forbudet mot diskriminering basert på kjønn eller seksuell legning, eller hensynet til ytringsfriheten vs retten til privatliv, så er spørsmålet om demokrati også et spørsmål om hvordan demokratiske beslutninger ett sted kan legge føringer for valgfriheten for andre deler av demokratiet.

Det åpenbare er hvordan demokratiet igår har fordelt rettigheter og plikter som vanskelig kan trekkes tilbake av demokratiet idag, og slikt sett begrenset handlingsrommet. Et annet eksempel er hvordan det nasjonale demokratiet har overført myndighet til overnasjonale organer, eller inngått internasjonale avtaler, som til slutt begrenser det kommunale selvstyret. Bl.a. kan ikke norske kommuner velge fritt hvem de vil kjøpe varer og tjenester av, på grunn av EUs regler om konkurranse og statsstøtte.

Og hva med arbeidslivets organisasjoner mulighet til å binde Stortinget? Det siste jeg rakk og høre var hvordan Victor Norman fikk pepper for å ha forsøkt å løfte enda ett tema, nemlig spørsmålet om midlertidige ansettelser, ut av hendene på arbeidslivslovutvalget. Men er det mindre demokratisk at han går til Stortinget med et lovforslag, enn at spørsmålet avgjøres av styrkeforholdet mellom arbeidsgiver- og arbeidstagerorganisasjonene?

Kanskje. Uansett var det engasjerende. Og debattene generelt var bra, samtidig som temaene kjentes viktige, folkene som diskuterte dem var flinke, og jeg fikk kanskje øynene enda litt mer opp. Jeg håper jeg husker det til neste år. Vi sees!


Hva er for mye skatt?

Jeg er en av de som alltid har følt at det finnes en grense for hvor mye staten kan ta av en persons inntekt. Av en eller annen grunn synes jeg det går en form for psykologisk grense ved 50%. At mer enn halvparten av det du tjener hvis du jobber en ekstra time, skal forsvinne foran øynene på deg, har alltid fått maven min til å markere seg. Selv har jeg opplevd å ha nærmere 90% i "marginalskatt" i forbindelse med en deltidsjobb jeg hadde ved siden av studiene. Jeg var kommet over inntektsgrensen for studielånet, slik at for hver hundrelapp jeg tjente ekstra, forsvant 60 kroner fra studielånet mitt. I tillegg kom den ordinære inntektsskatten som jeg mener å huske utgjorde drøyt 30 % da.

Jeg er ikke i tvil om at 90% marginalskatt har en viss betydning for hvor mye man gidder å jobbe, ihvertfall hvis man er klar over forholdet. I mitt tilfelle var det forsåvidt noe av hensikten; jeg fikk studielån for å studere, og ikke for å "kaste bort tiden" på alt det min far ville ment var mye mer fornuftige...

Det som er nytt, er at jeg etter å ha lest forrige ukes bidrag fra "Radikalt økonominettverk" i Klassekampen, må innrømme at min grense for hva jeg mener er akseptabelt skattenivå, har mer med hva jeg er vant med, enn hva som faktisk er akseptabelt.

I år har jeg forøvrig frikort...

Oppdatert 21.01.2004 -- en merkedag forøvrig (Gratulerer Haakon og Mette-Marit!) -- med link til den omtalte artikkelen.


Mini-introduksjon

I forbindelse med markeringen av at jeg nå har vært en "blogger" i dobbelt så mange dager som igår, har jeg doblet antall kategorier for strøtankene mine. Mens den første kategorien, "Blogging", er et sted jeg kan kose meg med min egen fascinasjon for hva blogging er og hva det gjør med meg, er den nye kategorien, "For velferdsstaten", et forsøk på å bruke denne kommunikasjonskanalen til noe konkret.

Målet er, som navnet antyder, å bidra til et forsvar for velferdsstaten. Nå er ikke det et spesielt kontroversielt standpunkt, men jeg tror likevel det er viktig at vi hele tiden minner oss selv på hvilke fordeler velferdsstaten gir oss, og samtidig være på vakt mot forhold som kan være en trussel mot velferdsstaten. Det er kanskje særlig på det siste punktet at forskjellen mellom en høyremanns bekymring for velferdsstaten skiller seg fra en "For velferdsstaten"-aksjonist fra SV.

Selv har jeg forståelse for, og deler bekymringen for at hardtarbeidende mennesker, som opplever sin egen velstand som "self made", skal vende ryggen til omfordelingssamfunnet dersom de føler at deres ekstrainnsats går til å sikre andre en søtere fritid. Om løsningen isåfall vil være lavere skatter, eller et mer intensivt opplysningsarbeid om velferdsstatens fete fortrinn, det er jeg ennå usikker på.

Men det er en usikkerhet jeg mer enn gjerne deler med andre akkurat her.

Motivasjon og inspirasjon til å se flere sider av saken, finner jeg blant annet hos Radikalt økonominettverk som bl.a. strør sine tanker i en fast spalte i Klassekampen hver torsdag. Et arkiv finnes på økonominettverkets hjemmesider. På forhånd er jeg utstyrt med tilstrekkelig lite samfunnsøkonomisk og juridisk bakgrunn til å ikke kjenne egne begrensninger. Opplys meg gjerne!


hits